Henriette - 16 år med leukemi

Og jeg som klarte å få ut av meg at C blokken virket så grei, hva tenkte jeg på? Er jo lett for meg å si nå, men det som har skjedd er at den har slått ut alle verdier til de grader. Den har på en måte "drept" blodet mitt og blodplatene. (Altså slått ut beinmargen min slik at den ikke har klart å produsere noe særlig på egenhånd). Jeg har måttet ta 23 sprøyter til nå for å få opp igjen verdiene. Tidligere har jeg bare trengt 7-8. Jeg har også trengt 6 blodoverføringer og 6 med TRC, altså blodplater. Godt vi ikke må helt til Lillehammer for hver transfusjon, da hadde dette blitt forferdelig slitsomt.

Savnet etter det gode gamle livet mitt er sterkt. Kjenner at jeg rett og slett blir lei meg når jeg leser på facebook hva alle gjør. Selvfølgelig er det jo valgfritt å lese det, men på den måten får jeg også følt meg litt oppdatert.

Jeg er to uker på overtid nå, og det på godt og vondt. Det er deilig å få noen dager hjemme, for i går var jeg f.eks på Ten Sing, noe som var utrolig hyggelig. Så har jeg vært litt med hesten min. På den vonde siden hadde det vært godt å fått en ny blokk ferdig, da hadde jeg vært over halvveis med den tøffeste delen av behandlingen. Det jeg trøster meg litt på, er at jeg har hørt om flere om har blitt forsinket etter C blokken. Derfor føles ikke to uker så ille. Antageligvis skal inn igjen på mandag. 

Fra Ten Sing sammen med Dorthe!

Grunnen til at jeg ikke har vært på skolen nå, er at jeg tar blodprøver rundt 10-11 tiden så godt som hver dag, og kommer ikke hjem før vi ca slutter på skolen. Men tenkte at jeg skulle prøve meg på torsdag!

Tenkte jeg skulle få laget et innlegg med maaaasse bilder. Bilder av ting jeg har gjort på sykehuset og gaver jeg har fått. Tusen takk til alle! Og takk for dere som er inne hver dag! Det er så koselig å se, og ikke minst lese kommentarene deres. Jeg har også fått mange meldinger jeg ikke har fått svart på, må beklage det, men mobilen valgte å ikke sende ut meldinger. Men det er nå tatt hånd om, og den funker akkurat som den skal :) 

Spm: Hva tenkte/følte du da du fikk vite at du hadde fått leukemi?

Svar: Jeg skjønte det ikke helt, og måtte spørre pappa hva leukemi egentlig var. Jeg fikk bare en dårlig følelse og tenkte tilbake på et program jeg hadde sett, der ei jente hadde det samme.

Spm: Hva savner du mest?

Svar: Det å ha frihet.

Spm: Hvor mye veier du?

Svar: Neste spørsmål, takk.

Spm: Hva var det første du tenkte da du fikk vite hva leukemi var?

Svar: Når jeg fikk høre at det var så alvorlig som kreft ble jeg utrolig redd, og det første jeg tenkte var vel "HÆ?!". Altså, man klarer nesten ikke å fatte det med engang man får en sånn beskjed, og jeg tror at grunnen til at jeg ble redd og gråt var fordi jeg hadde felt noen tårer tidligere på dagen, og alt var så skummelt.

Spm: Er det noen som ikke har støttet deg etter at du fikk leukemi?

Svar: Ikke som jeg har ?ønsket? skulle støtte meg, hvertfall.

Spm: Hvordan var det å være på skolen igjen?

Svar: Det var skummelt pga parykken, hva kom folk til å si/synes? Jeg var også nervøs for at folk skulle klemme meg i hjel, ettersom jeg ikke tar imot klemmer pga smittefarer. Men på den samme tiden var det deilig å få snakket med mine kjære igjen.

Spm: Hvor lenge er det til du blir frisk?

Svar: Behandlingen er på 2,5 år, men det er om 5 år at det er like stor sjans for at jeg får det igjen, som at noen andre kan få kreft.  

Spm: Kommer du til å bli helt frisk igjen?

Svar: Det er målet, men for tiden er det umulig å si.

Spm: Jobber foreldrene dine i denne perioden?

Svar: De har omsorgspermisjon. Altså de tar seg begge av meg, det er deres nye jobb akkurat nå.  

Spm: Er det ekkelt med cellegift ?

Svar: Sett og opplevd eklere ting - nei, det er ikke ekkelt. Men det er virkelig sterke stoffer.

Spm: Hvordan blir det med skole og utdanning årene som kommer? Kan du fullføre vanlig, eller får du sånn som i går hjelp på sykehuset?

Svar: Jeg er på skolen når jeg har ork nok til det. Jeg har også søkt på videregående, så det er ikke noe problem. Jeg har tross alt halvårskaraterene mine om jeg ikke kan få noen nå. Har møtt noen som ikke var på skolen mer enn noen få dager, og personen fikk enda søke seg videre, så null stress. Altså undervisningen foregår slik som jeg vil og orker, og har tid til. Og ja, på Riksen har jeg all mulighet til undervisning.  

Spm: Hvordan er det med cellegift og beinmargsprøve?

Svar: Cellegiften henger på Stålulf og er i en liten pose jeg får intravenøst mens jeg ligger i senga - eller gjør andre ting hvis jeg har krefter nok og ikke er helt pudding. Beinmargsprøven skjer mens jeg er i narkose, og det eneste jeg merker etterpå er at jeg er litt støl i ryggen. Mer aner jeg ikke om hvordan det foregår, er jeg redd. 

Spm: Hvor er hesten din imens?

Svar: Hos verdens herligste og mest hjelpsomme mennesker! Han står på hjemmestallen der min ridelærer passer på han, som også eier halve Andvari!

Spm: Hvem rir hesten din og steller den?

Svar: Forskjellige mennesker på stallen.

Spm: Hva er det du savner mest, fra før du fikk leukemi?

Svar: Som sagt, friheten - venner, hesten, skole, osv.

Spm: Har du mistet noen venner etter du har fått leukemi?

Svar: Hvertfall ikke mistet! Det er utrolig mange som støtter meg, både kjente og ukjente. Men er nok noen jeg kanskje har mistet kontakten litt mer med, siden jeg er så innelåst som jeg er.

Spm: Hva hjelper deg med å komme over det?

Svar: Det er alltid i bakhodet mitt, men det er det faktum at jeg har planer om å bli frisk, og jeg har sluppet unna mange plager, flere enn forventet. Mens jeg var på Lillehammer fikk jeg et bokmerke av ei sykepleier med et ordtak på som passet som smurt. If you´re going through hell, keep going" av Winston Churchill. 

Spm: Hva er det verste med å ha kreft?

Svar: Usikkerheten, man vet aldri hvordan neste dag blir, og vi vet jo alle at det er en farlig sykdom ? dødelig. Behandlingen er heller ikke lett, og krever mye tid og krefter.

Spm: Hvordan fant du ut at du hadde kreft? Symptomer osv.

Svar: Jeg sleit mye med magen og var litt syk ellers en stund, så dro for å få tatt blodprøver, men de viste ikke noe. Så vi lot tiden gå og jeg hadde en uke hvor jeg ikke hadde noen plager. Det startet igjen med at jeg fikk smerter i muskler og ikke klarte å holde meg oppe i 5 minutter før jeg ble svimmel. Så vi tok nye blodprøver og da ble jeg sendt videre til et sykehus i nærheten. Altså Gjøvik.

Spm: Hva tenker du om at du har leukemi?

Svar: Tenker at det er en sykdom ingen fortjener på noen som helst måte. At jeg selv har fått det føles urettferdig, og noen ganger vil jeg bare ødelegge noe fordi det irriterer meg så.

Spm: Og hvordan tok du det når du fikk diagnosen?

Svar: Da en lege fortalte meg at det var blodkreft ble jeg utrolig redd, og begynte å gråte. Av  noen jeg har kjent som har hatt kreft har det ikke alltid endt bra. Det skremte meg mye der og da.

Spm: NÅR blir du frisk igjen?

Svar: Rundt 2,5 år som behandlingstiden er på.

Spm: Har sykdommen forandret deg?

Svar: Kroppen har endret seg. Men også har jeg blitt sterkere og setter mer pris på ?småting? i livet. Jeg tenker også en del, blitt litt stillere.

Spm: Hva er den største drømmen du har?

Svar: Jeg har tre drømmer, og de er som følger:

1.     Bli frisk

2.     Dra til Island når jeg eventuelt er ferdig med behandlingen.

3.     At tallet fra 8/10 som overlever sykdommen skal endre seg til 10/10.

Spm: Vet alle på skolen der du går at du har leukemi?

Svar: Tror det.

Spm: Hvordan reagerte vennene dine når de fikk vite det?

Svar: Det vet jeg ikke helt. Men jeg fortalte det selv til min kjære bestevenninne  over telefonen. Tror hun ble litt sjokkert med engang, og begynte å gråte.

Spm: Hvordan føles det å bruke parykk er det rart/ uvant?

Svar: Ja, føler meg fremdeles som en klovn.

Spm: Tenker du mye over det Regine Stokke skrev? Har du lest boka?

Svar: Har ikke lest boka, dessverre. Men jeg leste bloggen hennes en stund, og den jenta kjempet virkelig! Tenker ikke så mye over det enn at kroppen hennes var sliten på slutten, og hun kom seg liksom aldri videre, kroppen hennes klarte antageligvis ikke å få opp verdiene igjen. Men det har min hvertfall vist tidligere at den gjør ganske bra, så jeg føler jo at det er håp for meg!

Spm: Hva er dine tanker rundt sykdommen?

Svar: At det er noe dritt, rett og slett.

Spm: Har du funnet ut at noen av vennene dine støtter deg mer etter det med sykdommen?

Svar: Det blir bare vist mer, regner jeg med. Jeg blir snakket til oftere og sånn, det er selvfølgelig hyggelig.

Spm: Gråt du mye den første tiden?

Svar: Jepp, det var som om de pøste på utfordringer hele tiden.

Spm: Trives du på riksen?

Svar: Heller Riksen enn noen andre sykehus, men all behandling uansett sykehus har vært topp! Utrolig fornøyd med alle! Tusen takk!

Spm: Hvorfor fikk stativet ditt navnet Stålulf?

Svar: Han er laget av stål, og fortjente et navn.

Spm: Går du på skole på riksen?

Svar: Det er faktisk et klasserom der, men liker meg best på rommet, så en lærer kommer opp en gang i blant.

Spm: Har du merka at vennene dine / bekjente har endra seg mye etter at du fikk leukemi?

Svar: De viser bare at de bryr seg, og det liker jeg. Må også få beklaget at jeg ikke har svart alle på meldinger og facebook, jeg har bare vært så sliten. Setter utrolig pris på alt.

Spm: Hvordan reagerte foreldrene dine da de fikk vite om sykdommen din?

Svar: Jeg var med pappa når han fikk høre det for førstegang, og det virket som om han ble sjokka. Han fikk et veldig tenkende blikk. Mamma var jeg ikke med, men hun har sagt selv at hun ble veldig sjokka og svarte doktoren når han hadde sagt det ?det er noe av det verste du kunne sagt til meg?.

Spm: Merker Andvari at det er noe annerledes med deg?

Svar: Om det er noe annerledes han merker vet jeg ikke, men at jeg ikke får vært så mye sammen med han merker vi begge godt.

Spm: Var det rart å ses seg selv skallet?

Svar: Det er fremdeles rart.

Spm: Tenker du mye på at du ikke har ekte hår lenger?

Svar: Kjempe mye. Jeg var så utrolig glad i det brune lange håret mitt. Når jeg hadde hår hadde jeg dager som andre, at jeg kunne være fornøyd med hvordan jeg så ut. Nå er det helt ærlig vanskelig å bare smile når jeg ser meg selv i speilet.

Spm: Hva tenkte du nå frisøren begynte og barbere vekk håret ditt? Var du redd?

Svar: På det tidspunktet var det så sykt stygt fra før, og jeg gledet meg til å få prøvd en av de nye parykkene mine. Så nei, var ikke redd. Tenkte nok kanskje ?endelig?.

Spm: Hvordan er det å ha leukemi??

Svar: Det er tøft, og det er nok av utfordringer. Noen dager er bedre enn andre, men skal mye til før jeg kan si at dagen har vært bra.

Halloen alle sammen! Det har gått rundt en måned siden jeg har gitt lyd fra meg, men det har sine grunner. Som sagt ble jeg veldig sliten etter blokk B, og få dager senere fikk jeg utrolig vondt i magen. Så var det en morgen (husker ikke dag eller dato)  jeg skulle til Gjøvik for å ta de vanlige blodprøvene pga sprøytene jeg får. Bilturen til sykehuset er noe av det verste jeg har vært med på. For hver ujevnhet veien hadde, var det som om jeg ble stukket med en kniv i magen, og jeg kan ikke nekte for at jeg stønnet flere ganger fordi jeg hadde så vondt.  

Da vi endelig kom til sykehuset gikk jeg som en <, altså helt bøyd, klarte ikke å strekke meg ut i det hele tatt. Jeg kom meg inn til slutt og fikk satt meg i en liten sofa inne på rommet vi tar prøvene på. Etter hvert fikk jeg lagt meg på en slags seng slik at prøvene kunne bli tatt. Det kom også en doktor inn for å kjenne på magen min og lytte om han kunne finne ut hva som var galt. Jeg hater fra før at folk tar på meg, men denne gangen likte jeg det virkelig ikke, og for hver gang han tok på magen min ville jeg slå til han.

Blodprøvene ble tatt, men med litt komplikasjoner. Jeg måtte kaste opp. Hadde også gjort det en gang før vi dro hjemmefra. Legen sa at han ville sende meg til Lillehammer ettersom smertene var så store. Det føltes helt jævlig, samtidig som jeg ble litt glad, nå kunne jeg jo snart få smertestillende? De ville ikke gi meg noe på Gjøvik, jeg ble ikke fortalt det der og da, men det var fordi det kunne hende jeg måtte gjøre noe kirurgisk når jeg kom frem dit. De ville heller ikke dekke over noe, så de på Lillehammer også kunne se hvordan jeg hadde det.

En ambulanse ble tilkalt og ikke lenge etter var jeg på vei. Det ristet litt, og det kjentes på alle vonde måter. Jeg prøvde å lukke øynene og sove, ihvertfall bare komme meg litt bort fra det hele. Mamma var forresten med meg, og hun ringte pappa allerede mens vi var på Gjøvik for å si at vi skulle videre. Pappa dro hjem og pakket bagger og kom etter.

Det ble tatt undersøkelser fra alle kanter, ultralyd, CT osv.  Jeg ble så lei, og ville bare bli puttet i en narkose elns. Ville bare vekk. Det kom masse leger, og alle skulle ta på magen min. Hvorfor? HVORFOR?! Jeg kastet også opp litt nå og da. Så kom mannen som reddet dagen min og sa "vi er nå ganske så sikre på at vi vet hva det er, og du skal nå om ikke lenge få rikelig med smertestillende!" Hadde orken vært der skulle jeg hoppet i taket. Så glad var jeg. Han fortalte videre at det var en betennelse i bukspyttkjertelen, og det vil si at det var alvorlig for meg uten motstand i kroppen, og ikke minst vondt.

Hva og hvordan ting skjedde etter det husker jeg ikke, men jeg endte på overvåking, og ble der i 8 dager. Ettersom jeg ikke husker stort fra det som skjedde der, velger jeg å ikke skrive noe om det. Det er liksom noe som jeg vil sperre litt, samtidig som jeg ikke vil si noe feil. Men alle som jobbet der passet godt på meg, og jeg kunne ærlig si at jeg var "glad" jeg var på sykehus der og da. Møtte de igjen dagen jeg reiste fra sykehuset. Jeg fikk også se rommet mitt igjen, og det var helt annerledes enn det jeg kunne huske.

Så ble jeg lagt på vanlig avdeling, der lå jeg i 7 dager.

Betennelsen skyltes av at jeg reagerte på en av kurene. Det har skremt meg litt, og jeg er redd for at det skal skje igjen?! Det eneste som er litt betryggende, er det en sykepleier sa til meg, ?Lynet slår jo ikke ned to ganger på samme sted?.

Etter totalt 15 dager på Lillehammer fikk jeg bare en helg hjemme. Deretter måtte jeg inn for ny kur på Riksen. Dette var en blokk C, og er kjent som en av de tøffeste. Personlig syntes jeg ikke at den var noe voldsomt tøff, ettersom den eneste gangen jeg var tilkoblet til Stålulf var når jeg fikk kur - rundt 4-5 timer om dagen. Denne gangen delte jeg rom med ei jente på 14. I starten var jeg veldig skeptisk til det hele, ettersom jeg liker å være for meg selv. Jeg kan fortelle med engang at jeg ble overrasket over hvor positivt det egentlig var for meg. Hun har en annen krefttype, men det var godt å snakke med noen som har det på samme måte. Jeg beundrer denne jenta, hun hadde et helt utrolig pågangsmot, smilte alltid og gjorde det beste ut av alt. Fantastisk jente.

Men som sagt, jeg er hjemme nå, og har det ikke så alt for ille. Jeg har både kjørt bil og ridd på hesten min. Så brukte jeg litt penger på meg selv og kjøpte meg noen ridestøvler, føler meg rett og slett snasen når jeg rir med dem. Merkeligste var at de faktisk satt godt på meg, jeg som har firkantede Langbein bein.

Jeg skal prøve å få bloggen til å gå som den gjorde før igjen. Hører stadig at jeg må blogge mer osv. Det er også godt for meg å få fortalt det jeg har å si. På den måten blir det lettere å snakke med andre direkte, uten så mange spørsmål, og litt mer forståelse.

Men nå tror jeg at jeg runder av med nærmere tusen ord nedskrevet. Ingen bilder heller denne gangen, but don´t worry, I will be back.

Heisann folkens! I det siste har jeg ikke blogget noe, og jeg beklager for at jeg ikke har fått sagt noe før nå. Det som har skjedd er bare at jeg har vært utrolig sliten, og jeg valgte å legge bloggen litt på pause. Fant ut at det ble best for alle at jeg fikk litt mer energi og moral igjen, så dere skulle få slippe all sippingen min. Jeg kommer til å fortsette å blogge, bare så det er sagt. Men som tidligere nevnt, jeg blir lett sliten og da er det ikke alltid jeg orker å skrive noe.

De siste dagene har jeg kost meg masse. Jeg har prøvd å få vært litt ute, siden de sprøytene som jeg skulle ta satte immunforsvaret mitt på riktig plass. Jeg har snakket mer med folk, og jeg har øvelseskjørt med bil! For den 15. Februar fylte jeg 16, og det har jo sine goder. Jeg har også fått vært mer og mer med Andvari, altså hesten min. Det er når jeg er med han jeg får den lille følelsen av frihet.

Jeg har mange lesere, rundt 300 faste. Og av disse er det noen jeg har lyst til å gi en stor takk til! Det er de herlige kollegaene til pappa, for de var så hyggelige og kom med en bursdagsgave til meg. Det var ikke hva som helst, det var en isbitmaskin, og jeg er kjempefornøyd med den! Tusen tusen takk!

På tirsdag skal jeg tilbake til riksen, så hvordan det blir fremover er litt usikkert. Men jeg skal prøve å få oppdatert dere! Det er jo noe av det jeg liker best å holde på med J

Vi snakkes!

Jeg satte meg et nytt mål i går, bare for å ha nevnt det. Jeg skal aldri ta en sprøyte igjen etter jeg har blitt frisk. Det går helt greit tiden før og sånn, gruer meg ikke stort, bare litt spent. Så når stikket endelig skal skje bryter jeg helt sammen. Det er som et fluktinstinkt slår meg og jeg vil bare gjemme meg i armkroken til mamma. Stakkars sykepleier må ha blitt vettskremt av oppførselen min, blir flau og skammer meg over det. Hadde tross alt bedøvelsesplaster og hele greia.

Skal straks dra og ta min 2. sprøyte. Jeg skal ta disse hver dag til immunforsvaret mitt kommer på over 3,0 i tre dager eller over 10,0 en dag. For tiden er det på 0,3. Sprøyta skal få det til å gå fortere, ettersom jeg skal bli klar til neste behandling.

Takk for alle spørsmål forresten! Tenkte jeg skulle sette meg ned når jeg kom hjem igjen og prøve å få svart på noen. Har sett over de, men er så vanskelig å få brukt de rette ordene, og å få svart på når-spørsmål, siden jeg tar dag for dag og uventede ting kan skje, som en innleggelse på Lillehammer en uke elns. Det minner meg om at den ene sykepleieren ble overrasket da jeg fortalte at jeg ikke hadde hatt noen tegn for infeksjoner eller har måttet blitt innlagt. Hun sa det rett og slett var sjeldent at det gikk så bra, og var gledelig overrasket. De har alle sammen (sykepleiere, leger, osv..) også forberedt både meg, mamma og pappa at opptil flere infeksjoner vil forekomme - dette skal jeg motbevise. Det har jeg bestemt meg for. Ligge inne på et rom i en uke? Trokke det du!

Jeg har ikke noen spesielle planer for kvelden egentlig, har bare tenkt å slappe av og nyte tiden jeg er hjemme. Home sweet home sier jeg bare!

Kan forresten også nevne med engang at jeg kan variere med hvor aktiv jeg er til å blogge, dagsformen kan brått endre seg, og jeg er fremdeles nokså utkjørt etter sist kur, bare så det er sagt.

Ses! 

Dere lurer vel på hvorfor jeg ikke har blogget? Nå har det seg sånn at den kuren jeg fikk nå, den var som jeg fryktet, nokså tøff. Jeg reagerte på den etter hvert og ble utrolig slapp og noe kvalm, mistet matlysten også. Så det er grunnen til at jeg har vært litt lite aktiv. Uansett, nå er jeg hjemme igjen for å samle meg opp til neste gang, som er om to uker, hvis det ikke skjer noe uventet. Behandlingen jeg nå har fått er en liten del av hele greia som kalles blokk A, det er også B og C. Sånn det er nå ser det ut som jeg vil få de forskjellige i denne rekkefølgen: A B C A B A B. Jeg aner ikke noe om hvordan C er, men jeg vet sånn ca hvordan B er og jeg vet helt hvordan A er. I følge sykepleierne ser det ut som A var den hardeste, så nå får jeg jo et lite avbrekk fra kvalmen, kanskje? Jeg satser på det, og henger meg ikke for mye opp i det.

Forresten skal jeg begynne med noen sprøyter for å få opp immunforsvaret mitt. Jeg gruer meg utrolig mye til hvordan det blir, selv om jeg får bedøvelsesplaster. Så blir det antageligvis blodprøver på mandag, onsdag og fredag denne uken.

Det er grunnen til at jeg ikke har blogget på en stund, hvertfall.

Vi snakkes 

God ettermiddag! I dag har det ikke skjedd noe mer enn i går,  jeg har sovnet meg igjennom 2 cellegifter og spist pizza, til tross for kvalmen jeg har pådratt meg. Den er jeg vel kanskje skyld i selv, i går spiste jeg nemlig en 300g hamburger med båtpoteter! Lille meg spiste aalt det, alene! Ble litt uggen etterpå kan man si, men det var vert det. 

Noen lurte litt på hvorfor jeg har flyttet, joa, for å gå på do måtte jeg jo i gangen, og der fikk jeg besøk engang. Derfor flytta jeg. Bestemor fra Pakistan fikk seg låsekurs og endte meg å banke på døra mi, bajs. Uansett, hvis det skulle fortsette kom ikke jeg til å være der lenger, så jeg gikk tilbake til rommet mitt og satte meg ned i dostreik. Og dermed ble det enerom på meg! 

Jeg hadde min første skoletime her på Riksen i dag, som var en mattetime. Han spurte om det var noe jeg sleit med, og da sa jeg ligninger. Da måtte vi jo selvfølgelig jobbe med det. Jeg må begynne å holde kjeft, kunne jeg ikke bare sagt pluss eller minus? Men uansett så gikk timen helt greit. 

Kjenner at formen min har endret seg, jeg blir lettere kvalm og er utrolig slapp, samtidig som jeg har fått noe rart i skulderen tror jeg, vond er den hvertfall. 

Stålulf er som vanlig like grei og henger på uansett hvor jeg går. Støtter meg i tykt og tynt. Og ikke minst, Elgar er med.

Jeg antar at du enset overskriften? Ja, jeg tenkte at siden de neste dagene mine er såppas like, så kan jo vi jo stappe inn litt fjortisgreier. Så det jeg kom fram til som var minst fjortis var spørsmålsrunde. Jeg får stadig flere spørsmål om leukemien, så da tenkte jeg "hvorfor ikke?". Dere skal selvfølgelig også få stille spørsmål om Elgar, Stålulf og meg selv.  Hvis det ble for mye fjortis for deg som leser så har du intet her å gjøre, jeg ser 40 åringer som gjør det samme :) 

For dere som skal ha ting inn med spiseskje:

Har du et eller flere spørsmål til Elgar, Stålulf eller meg? Kommenter under her, og du får svaret på det i løpet av uka!

Vi snakkes da folka! 

Så er første dag på sykehuset med ny behandling unnagjort. Jeg sov helt til klokka elleve, og jeg skulle i narkose ca klokka halv et. Denne gangen skulle jeg ikke ta beinmarg, men spinalprøve, også fikk jeg en eller annen slags medisin. Jeg tror jeg kom til 3 denne gangen og, husker bare at legen sa ?jeg trenger en sprøyte til? og da duppa jeg av.

Jeg våknet som vanlig på oppvåkningsrommet. Jeg er ikke sikker, men jeg tror jeg fikk noe for å våkne, ettersom jeg hadde sovet en stund. Var hvertfall ei dame som sa ?jeg ga hun noe for å våkne, så det ble litt fortgang?. Uansett, jeg våknet, fikk se litt på tv, og ble fraktet tilbake til rommet mitt. Senere bestilte jeg junkfood fra spice.

Jeg har forresten også glemt kameraet hjemme, så hvis dere skal ha bilder må mobilen og webgreia slå til, og vi vet alle at det selvfølgelig blir topp kvalitet.

I går skjedde det ikke så mye egentlig. Det var som det pleide, blodprøver, undersøkelser og målinger. Jeg har gått ned 40 gram, be proud! Bare det er tatt fra magen, da er det riktig, alt annet kan få bli som det er.

Akkurat nå ligger jeg i kosedressen min og ser på TV. Også spiser jeg isbiter. Her er de nemlig smarte nok til å skaffe seg isbitmaskin. Ikke at den blir her så lenge, jeg har en plan! Ingen merker noe hvis jeg tar med en 40-50cm høy og 20cm brei maskin? Jeg har forresten byttet rom i dag også, for 5 minutter siden. Kom nemlig inn på dobbeltrom uten romvenn og uten bad. Derfor spurte vi om jeg ikke kunne få et enerom når det eventuelt blir plass. Da gikk sykepleieren min og sjekket når det eventuelt ble noe ledig, og hun kom tilbake med et supert svar! Det var et som var ledig nå, like ved matrommet, men hvis det kom inn noen med infeksjoner eller trengte enerom, var det rett ut med meg og tilbake til dobbeltrom. Hvis jeg får en nabo der skal jeg sørge for at h*n forsvinner rett ut, jeg har nemlig bestemt meg for å ikke ta kontakt med andre barn her inne, jeg har nok med meg selv. Liker samtaler med ungdom best over nettet, da slipper jeg å vise at jeg egentlig ikke bryr meg om det de sier, som regel.

Men nå må dere legge dere og jeg må få postet dette innlegget før jeg får alle etter meg! Ikke at jeg er redd, karmaen er mitt beste og sterkeste våpen, moa ha ha.

Vi preikas!

Gleden skulle ikke vare evig, det er nå på tide å si hade til hjemmet mitt og si hallo til sykehuset, igjen. Jeg kan snart bare si jeg skal til mitt andre hjem, som er det jeg føler sykehuset i det siste har blitt. Det er annerledes der, men etterhvert har vanene og rutinene der blitt noe jeg er vandt til. I morgen skal jeg forresten i narkose, men det viste dere kanskje, har jo vært i det hver mandag. Og ja, det betyr at jeg må faste. Tror det går greit denne gangen, jeg spiste ikke før klokka to i dag, og jeg har som sagt sluttet på torturtablettene (de som gjorde meg sulten).

Å ri er bare en ting jeg savner å gjøre, savnet etter dyret er like sterkt som om det var en person. 

Dessverre har jeg litt dårlig tid nå, for vi reiser om ca en halvtime. Kanskje dere hører mer av meg senere i kveld, spørs hva som skjer der inne. Eneste jeg krever er elektrisk seng så jeg kan trykke på fjernkontrollen, og skilt til både senga og Stålulf, som jeg nå blir bestevenn med resten av uka, hurra. Litt creepy at han er med meg på do, jaja, han får bare henge på. Det kunne hende jeg slapp han litt da, håper virkelig det, da kan jeg komme meg ut fra sykehuset! Rømningsplan på gang.  

Uansett, vi snakkes! 

Walla bro, whats up in the hood?! Nå tuller jeg voldsomt, og jeg har ikke humor engang - for dårlig kombinasjon. Egentlig burde jeg bare spare meg for den slags. Prøvde vel bare å få en litt fanzy start. Men uansett, i dag fikk jeg besøk av mormor, morfar og tante. Mormor hadde med en gave i fra Toril, tusen takk! Nå blir dere vel nysgjerrige hvis jeg ikke sier hva det var? Det var et kjempe fint armbånd som jeg elsker. Dere kan jo ta en titt selv?

Boksen.

Kjempefint!

Digger hunden til tante og familien, han er bare så søt, og bildene av han blir alltid vellykket når han til slutt samarbeider. Men man må lure han litt, med engang jeg tar frem kameraet er det som om han har en sensor elns som sier "LØP".

Aww

Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden og redigere litt bilder. Har fått helt dilla på å gi bildene litt vintage preg. Egentlig fyller jeg bare macen opp med masse bilder ? jeg kan være så dum til tider. (Nå tenkte sikkert en hel haug av dere "til tider?!" Jada jada, vær slemme dere, vi vet alle at karmaen slår dere med en stekepanne senere.)

Ha en fin helg!